Viktig avgjørelse fra BGH om samværsrett
Samværsretten er ofte et stridspunkt hos foreldre som lever atskilt. Den tyske forbundsdomstolen har nå truffet en viktig avgjørelse om samværsretten. Med beslutning fra 21. februar 2024 klargjorde BGH at eksisterende samværsavtaler ikke automatisk betyr at ethvert kontakt mellom barnet og den samværsberettigede forelder utenfor de avtalte tidene må unnlates (Ref.: XII ZB 401/23).
Selv om foreldrene er atskilt, har barnet i utgangspunktet rett til samvær med begge foreldrene. Dersom barnet bor hos den ene forelderen, har den andre forelderen samværsrett med barnet. For å ivareta barnets beste, oppfordres foreldrene til å inngå passende samværsavtaler, ifølge advokatfirmaet MTR Legal, som blant annet gir råd innen familierett.
Far utvider samværet
Samvær bør helst finne sted regelmessig, men det finnes ikke generelle lovbestemmelser om hyppighet og varighet av samvær. Ofte avtales det at barnet tilbringer annenhver helg med den samværsberettigede forelderen. Men det kan også inngås andre avtaler.
Selv om det finnes faste samværsavtaler, utelukker dette ikke kontakt utover de avtalte reglene mellom barnet og den samværsberettigede forelderen. Dette klargjorde BGH med beslutning fra 21. februar 2024.
I den aktuelle saken hadde foreldrene skilt seg og blitt enige om samværsretten for sine to barn: Barna bodde hos moren, og i helger og ferier hadde faren samværsrett. Faren utvidet imidlertid sin samværsrett utover de avtalte tidene. Det skjedde flere ganger at han leverte barna tilbake til moren senere enn avtalt eller hentet dem fra skolen på andre dager enn avtalt og tok dem med hjem i noen timer.
Kontakt utover samværsavtale
Moren var ikke enig i dette og gikk rettslig til verks mot faren. Den kompetente familieretten ila faren en bot og subsidiært frihetsstraff.
Faren anket beslutningen ved lagmannsretten i Frankfurt. Han argumenterte for at en samværsavtale ikke utelukker ytterligere kontakt med mindre det er uttrykkelig avtalt. Anken hadde overveiende suksess ved lagmannsretten. Saken endte til slutt i forbundsdomstolen, som bekreftet lagmannsrettens syn. Lagmannsretten hadde konkludert at samværsavtalen ikke inneholdt et tilstrekkelig spesifisert forbud mot at faren om å avstå fra enhver kontakt utenfor de avtalte tidene.
BGH uttalte at en rettslig samværsavtale, hvor samværet er positivt regulert ved tildeling av samværstider, ikke samtidig innebærer en samværsforbud eller kontaktforbud for den øvrige tiden. Et brudd på en samværsavtale ved å kontakte barnet utenfor de avtalte tidene skal kun sanksjoneres dersom, i tillegg til tildeling av samværstider, et uttrykkelig samværs- eller kontaktforbud for den øvrige tiden er inkludert i samværsavtalene, forklarte dommerne i Karlsruhe.
Samværsavtalen skal sikre kontakt
En samværsavtale skal regelmessig sikre samværet mellom barnet og den samværsberettigede forelderen. Utover dette har en samværsavtale ikke som formål å utelukke samvær for den øvrige tiden, med mindre et slikt forbud er uttrykkelig avtalt, utdypet BGH. En avtale som fastsetter samvær i et fast mønster, betyr ikke samtidig at samværet mellom barnet og den samværsberettigede forelderen for andre tider er utelukket.
Samværsavtalen i den aktuelle saken inneholdt ikke et tilstrekkelig spesifisert påbud om at den samværsberettigede faren skulle avstå fra kontakt med sine barn utenfor de tildelte tidene, avgjorde BGH. Heller ikke den nødvendige henvisningen etter § 89 Abs. 2 FamFG om konsekvensene av å bryte samværsavtalen utvides til et slikt unnlatelsesbud og kan derfor ikke oppfylle den tiltenkte appell-effekten, ifølge BGH.
Etter langvarig tvist om hvorvidt positive samværsavtaler samtidig også innebar et kontaktforbud for resten av tiden, har BGH nå skapt klarhet i dette viktige punktet.
MTR Legal gir råd om samværsrett og andre viktige temaer innen familieretten.
Ta gjerne kontakt med oss.